- Je ne comprend pas, tu parle anglais? forsøker jeg med min særs tvilsomme ungdomsskolefransk. Pensjonistene som øyeblikket før virket nysgjerrige på oss med vår ekvipasje med campingvogn og bil med sykler og SUP på taket legger ikke engang litt go’vilje til for å forstå min stotrende fransk. Ikke engang den yngre familien et par biler bortenfor virker å verken ville snakke eller kunne engelsk.
Vi står langs med veien ved Les Rousses, etappe 3 av årets Tour de France. Der har vi valgt oss ut en flat strekke, stikk i strid med planene vi hadde lagt om å se en klatre-etappe. Det er ikke tvil om at vi er på rett sted for å se både rytterne og showet i forkant. På vei gjennom Jura-fjellene passerer vi tydelig skilting mot “Tour de France” og alle hager i mils omkrets er pyntet med flagg og provisoriske garasje-pub’er. Bobilturistene ser ut til å ha reist i grupper og har allerede etablert camp med felles middagsbord og tau-gjerder rundt sin nyervervede campingplass. Men det faktum at vi er de eneste med campingvogn gjør oss usikre på om vi har lov til å parkere langs veiskulderen for natta. Vi tar jo tross alt stor plass og må etablere oss litt mer, der vi vatrer opp med støttebein og nivåklosser.
Lost in Translation
Etter å ha spurt enda flere naboer om de kan engelsk, for å kunne spørre om de vet om vi har lov til å parkere der, innser vi at vi i hjertet av Frankrike ikke kommer til å få svar på noe som helst. Ikke engang Google Translate kan bistå oss nå. Når vi ruller ut den forhatte posemarkisen og rigger opp solcellene på taket er vi med ett interessante for våre naboer igjen. Som nabolagets nybegynnere håper de helt sikkert at vi gjør noen feil for underholdningens skyld. - Ikke snakk så høyt! mumler jeg mens vi rigger oss til. Vi trenger ikke å lage mer show enn nødvendig, kjenner jeg og får mest lyst til å bare trekke meg inn i vogna og lukke for gardinene. Riktig så ille er det ikke altså. Men det er lett å bli litt småparanoid når alt ved deg er litt annerledes enn ved de rundt. Kanskje de bare stirret litt ekstra mens de lurte på hva i huleste de to utlendingene gjorde midt oppi de franske fjellene?
Når pensjonistene ruller inn sine markiser for kvelden velger vi å gjøre det samme. Ingen skal få nyss i at vi ikke kan noen verdens ting om camping-etikette! Bak lukkede gardiner åpner vi en ny flaske rødvin og legger en slagplan for hvordan det kan se ut som om vi aldri har gjort annet enn å forberede oss på å følge Tour de France langs landeveiene. Flagg må vi jo ha. Det er heller tvilsomt at vi får tak i et norsk flagg på den lokale Intermarcheen, så her må DIY skills og en god dose kreativitet i arbeid. - Hva har vi som er hvitt?
Fra dusjforheng til flagg
Dusjforhenget ender opp som lerret. Vi dusjer jo ikke i vogna uansett. Fantorangen er det nærmeste vi kommer rødt, men eieren blir nok ikke videre happy hvis kosebamsen hans ender sitt liv som flagg. Så vi lar han ligge i senga der han venter på at barna kommer ned med fly om et par dager. Det blå i flagget løser vi med tusj og det blir riktig hyggelig utover kvelden der vi sitter og klipper og tegner i halvmørket.
Som vanlig står vi opp litt senere enn våre naboer, som for lengst er ferdig med frokosten når morgentrøtte nordmenn stiger ut av vogna. Men når vi hekter ned syklene av biltaket kjenner jeg et snev av “sjekk her a - vi er sporty med sykkel på Tour de France, der sitter dere liksom”, selv om jeg vet at de sikkert ikke kunne brydd seg mindre.
Stemningen er høy når vi sykler den snaue kilometeren inn til sentrum av Les Rousses. Overalt blir vi vinket til og heiet på av gruppene som har samlet seg i hager og ved små avstikkere langs veien. Følelsen av å sitte på sykkel midt i denne smeltedigelen av sykkelinteresserte omreisere og patriotiske lokale, gir nærmest frysninger til en som ikke er så bevandret i sykkelverden. Vi passerer et langt strekke med tomme jorder før vi runder hjørnet og med ett befinner oss midt i folkefesten. De siste metrene inn til sentrum er pyntet til randen med gule sperregjerder, flagg og festglade folk. Noen har startet festen en god stund før andre og bildet kan kanskje minne om det vi ser under Holmenkollhelgen - lengst unna stadion.
Midt i sirkuset
I smørøyet av sentrum har Tour de France sirkuset etablert en stor butikk, der de gule ledertrøyene rives bort like fort som hjelpekorpset suser forbi. Og på den sikkert ellers så tomme parkeringsplassen er det nå etablert frankrikes versjon av en 17. mai skolegård med potetløp og tombola i skjønn forening. Med videre referanse til vår nasjonaldag tror jeg opplevelsen av å befinne seg midt i dette showet kan sammenlignes med å stå på Karl Johan to påfølgende dager i mai og lure på hva i huleste som skjedde. Det er vanskelig å ikke la seg rive med på denne festen.
I ytterkanten av sentrum finner vi oss et ledig bord og bestiller en espresso. Vi har jo tross alt syklet hit. Klokka går litt fortere enn vi hadde tenkt, så med energien fra kaffen legger vi på hjul mot Intermarshe. Det røde i flagget vårt mangler fortsatt og uten vil jo naboene tro vi er fra Finland. Det kan vi ikke ha på oss. Med dårlig tid splitter vi oss og finner raskt både røde ark og plastlommer som kan fungere til formålet. Mission accomplished!
Regelbrudd: på farten for å rekke caravanen
Det vi imidlertid bommer grovt på, er at innen vi er på vei tilbake, er alle veier sperret. Også for sykler… Den siste kilometeren tilbake må altså trilles i veikanten. De to gangene vi prøver å hoppe på syklene for å trille litt rolig i nedoverbakken blir det full baluba fra festdeltakerne i hagene rundt, som ikke legger fem øre i mellom for å angi oss ved hjelp av høye brøl til vaktene langs veien. Med en blanding av irritasjon og skam over å bli tatt i å bryte reglene hopper vi fort av og fortsetter å trille, mens vi småløper ved siden av syklene i veikanten.
Tilbake til campingvogna sitter alle våre naboer klare ut mot veien, mens vi ikke engang har fått ut markisa for dagen. Vi har antakeligvis avslørt oss som nybegynnere for lenge siden nå. I full fart stifter vi sammen siste rest av flagget, henger opp det vi har samlet inn av reklamebannere og capser på turen vår inn til sentrum og får såvidt plantet oss ned i stolene da caravanen starter. Caravanen er egentlig en stor reklameplakat for alle sponsorene til rittet. Som russebiler på steroider fyker de forbi oss i raserfart, mens vi frykter for hjernerystelse om vi blir truffet av vareprøvene på godteri de kaster mot oss. Musikken dundrer gjennom gatene og stemningen er snart på sprekkepunktet. Her skulle barna ha vært!
Klare for folkefest og kjendisbesøk
Vi følger rytterne på Tour de France-appen, men er ikke i tvil om at vi vil få med oss når de kommer, basert på lydene fra radioene våre pensjonerte naboer har på høyeste volum. Siden vi har brukt nesten et halvt døgn på å fikse flagg og banner til folkefesten har vi selvfølgelig lyst til å vise det frem til nordmenn i området. Litt patriot blir man på tur til utlandet. DO2, eller Dag-Otto som han jo heter kjører snart forbi, og som en gammel bekjent av sykkelfantasten på turen vår, avtales det at han skal stoppe innom en tur for å hilse på.
Den overfolierte bilen som ser ut som et rullende norsk flagg kjører sakte bortover veien, tydelig på utkikk etter noe. Kult, her er vi!! Dag-Otto parkerer foran ekvipasjen vår og hilser på oss med klemmer og smil. Pensjonistene sperrer opp øynene for at denne mega-kjendisen i sykkelverden stopper hos akkurat oss. Se - vi hadde planlagt dette!
Vi får skryt for flagget vårt, men det er usikkert om skryten er i sympati med at dette så hjemmelaget ut, eller om han faktisk synes vi har vært flinke. Samme det, vi er så klare som vi kan få blitt nå og lurer på om vi kanskje gikk litt vel all-in?
Høy puls og heiarop
Bilene som er fulle av sykler på taket kommer fortere og fortere forbi oss og Dag-Otto må stikke for å ikke bli stående fast på campen vår. Ikke lenge etter begynner vi å høre heiarop langt borti veien, rytterne nærmer seg. - Du tar film og jeg tar bilder, kommuniserer jeg med tegnspråk da jeg skjønner at dette kommer til å gå fortere enn jeg hadde tenkt.
Et par sekunder senere freser 3 ryttere i brudd forbi. Både vi og pensjonistene skriker det vi er gode for. Vi vinker til hverandre og er med ett en stor gjeng, som er samlet om det største som skjer oss denne sommeren. Heia heia! Jeg låser blikk med, la oss kalle han Jean Pierre (han heter sikkert noe sånt) og viser tomler opp. Jean Pierre smiler fra øre til øre tilbake og gjengjelder vårt universelle tegn for “dette er helt rått”. Før vi får trukket pusten, fyker resten av syklistene forbi, på rekke og rad, i det som oppleves som 200 km i timen.
På under ett minutt er det hele over. Jeg tar meg i å håpe at noen henger langt bak og at ikke alt er helt ferdig enda, mens jeg kjenner på en blanding av “var dette alt?” og “fy flate så verdt det”.
Brå slutt på festen
Det har ikke engang gått 10 minutter etter at svermen av syklister har passert oss, før alle naboene våre har forlatt plassen, ingen vink eller hade eller noe. Naboskapet er brått over og vi er de eneste som ikke har summet oss helt enda. Fordelen er at vi slipper å være nabolagets fesjå når vi ruller sammen posemarkisen, som egentlig henger litt for høyt for oss.
- Dette skal vi gjøre neste år også, er vi enige om. Men kanskje en klatreetappe som går litt saktere da? Og med bobil. Og medbragt flagg. Ingenting å se her!
Comments